onsdag, juli 29, 2009

Märchenbrunnen

Etter å ha tatt en velfortjent øl etter den uforglemmelige fotturen på den overdådige Karl Marx allé var vi klare for nye eventyr! Vi holdt stø kurs mot Volkspark Friedrichshain, som er den eldste ( påbegynt i 1840) og nest største parken i Berlin. Dette er en mangslungen og innholdsrik park men i dag skal vi konsentrere oss om Märchenbrunnen! For de som ikke kan så mye tysk som hørrm kremmt ... undertegnede betyr Märchen eventyr, og da kan vel noen og enhver gjette seg til hvilke eventyr det siktes til!

Bør jo ta med hvem som har laget
Märchenbrunnen også : Ludwig Hoffman har laget selve anlegget, mens Ignatius Taschner, Josef Rauch og Georg Wrba står for skulpturene. De som er spesielt interesserte i disse gutta får klikke på denne linken som sier det meste om denne "eventyrlige brønnen"!

Vi går rett på billedbeskrivelsen:

Her ser vi portalene (bueformede åpninger) til Eventyrbrønnen med en liten damm foran. (Bildet er litt ute av fokus, man kan ikke være like heldig hver gang.) Dammen er flankert av

fire fisker av ubestemmelig hærkomst (men nå er jeg jo heller ikke zoolog) med to nakne barn som sitter på ryggen av hver fisk. Hva nå det måtte bety eller symbolisere.

Vi nærmer oss målet, til høyre mitt reisefølge som ser litt desorientert ut.

I hvert portal - vindu (eller hva det nå egentlig heter, min klassiske dannelse er minimal) et stort fat med to hundevalper. (Kan ikke huske at det var noen hundevalper i Grimms eventyr.) Det samme kan man vel si om løvehodene under men nå begynner jeg å bli farlig pirkete! Ellers et oversiktsbilde av fire frosker som sitter på hver sin stein i dammen. Og en av eventyrfigurene, nemlig Snøhvit. Foran en skilpadde som kanskje passer bedre til vannet enn til eventyrene.

Her froskene (eller paddene?) på nærmere hold

og her har vi selveste froskekongen i profil med krone og det hele. Noen vil sikkert si nå at jeg burde ha gått nærmere innpå men jeg kunne da ikke gi meg til å vasse ut i dammen. Det hadde da tatt seg ut! (Regner med at den opprinnelige planen var at det skulle komme vannstråler ut av munnen på froskene).

Her et nærbilde av en av skilpaddene, og nå er det vel på tide å gå nærmere inn på noen av de kjente eventyrfigurene, men først nok et

oversiktsbilde med Den bestøvlede katt ( Der gestiefelte Kater) i forgrunnen. Over portalene bak hjorter og i tillegg diverse husdyr som sauer og andre allrighte dyr. Ikke tvil om at herrene Hoffmann, Taschner og Wrba var sanne dyrevenner!

Her et nærbilde av den samme katta sammen med en gutt, som jeg ærlig talt ikke er sikker på har så mye med eventyret å gjøre. (Noen kan kanskje innvende at katta kanskje ikke ser HELT ut som en katt men støvlene er i hvert fall på plass). Hvis jeg nå skal skryte av meg sjæl igjen så kunne jeg jo ta med at jeg måtte opplyse noen av de innfødte om hvilket eventyr figuren forestilte.

Her Snøhvit eller Snehvit for de som foretrekker DET målføret (på tysk Schneewittchen). På fanget en bebrillet dverg. Den skal forestille den tyske maleren Adolph Menzel. Han malte bilder av forholdene for datidens industriarbeidere, noe som ikke ble sett på med blide øyne av myndighetene, og de forpurret derfor oppførelsen av minnesmerke etter hans død. (Kilde : tysk wikipedia). Dette syntes herrene Hoffmann, Taschner og Wrba var for galt, derfor denne gesten. Dette ble også satt stor pris på av et humrende publikum!



Og her har vi Rødhette og ulven (Rotkäppchen) i en noe mer harmonisk setting enn vi er vant til fra eventyret.
Til slutt ei jente som sitter på en gås, Åse Gåsepike (?). Gåsen hviler igjen på to fisker. Noen av våre venner Hoffmann, Taschner og Wrba må ha vært glade i den maritime fauna.

Man kan kanskje innvende at eventyrfigurene blir SVÆRT så yndige og stilen noe idyllisk sett på bakgrunn av hva eventyrene egentlig symboliserer. Bruno Bettelheim ville muligens ha snøftet foraktelig. Kanskje en øl på Restaurant Schoenbrunn hadde lettet på humøret. På en annen side, det skulle komme atskillig verre gjengivelser av Grimms eventyr! For ikke å si grimmere!

Man kan si hva man vil, anlegget er usedvanlig billedskjønt og skulle egne seg godt for ro og kontemplasjon!

PS : neste gang blir det en bloggpost med mer tabloid innhold : norsk turist angrepet på Kurdam! Hvis jeg da ikke finner på noe mer spennende å blogge om!

tirsdag, juli 28, 2009

Blomsterengene i Karl Marx allé

Ikke for å skryte men nå har vi vært tre ganger i Berlin. Denne gangen bestemte vi oss for å se litt mer av det tidligere Øst-Berlin og en av dagene var utfluktens store mål Karl Marx allé som ble anlagt i 1950 – 60 – åra og som er ca 2 kilometer lang. Planen var opprinnelig at vanlige arbeidere skulle bo her men slik blei det jo ikke. De som flyttet inn var SED-funksjonærer og høytstående medlemmer av sikkerhetstjenesten. (Dette i følge The rough guide to Berlin, 2008. ). (Når vi ser den enorme bygningsmassen med blokker på 10 etasjer kan man jo bare lure på hvor mange høytstående funksjonærer som fantes i DDR! )

Først tok vi S-bahn til Ostbanhof, og som alle andre turister måtte vi selvfølgelig ta en tur langs East Side Gallery, som er den lengste gjenstående og mest dekorerte murresten i dagens Berlin. Vi får vel ta med noen bilder før vi fortsetter.

Billedbeskrivelse : Her mitt reisefølge som går langs muren. Den er nå under oppussing

noe man kan se et eksempel på her.

Her nok en nedslitt graffiti med teksten colp


og her to unge menn. Teksten D'amor betyr kjærlighet for de som ikke er like franskkyndige som kremmt meg!

Til slutt noen glade gutter og ei jente som river ned muren og kaster mursteiner rundt seg. Teksten "Es gilt viele mauern abzu bauen" tror jeg betyr noe sånt som at det gjelder å bygge ned flere murer (?)

Ved East Side Gallery finnes også et område langs elva Spree med tilfraktet sand og med all sannsynlighet også en bar. For dem som er villige til å betale inngangspenger. Det var ikke vi så da vi blei lei av å være murturister ruslet vi opp Strasse der Pariser kommune som leder til den omtalte alléen. (Kan kanskje også legge til at Karl Marx-allée er på Unescos liste over verdens kulturarv. )

Men først kan vi jo se på noen bilder fra den ca 1 km. lange Strasse der Pariser kommune:


Her noen usedvanlig fargerike blokker

her et velvokst grøntområde foran en høyblokk,

og her litt blandet arkitektur, i midten den svært så fargerike Bistro Koray.

Endelig nærmer vi oss Karl Marx allé, med den umiskjennelige arkitekturen



men først må vi ta oss en kaffepause på den hyggelige Dahlback kafé.

Alléen er ca 2 km lang, så her nøyer jeg meg med å ta et fjernbilde av de kjente Franfurter Tor før vi vender nesa i motsatt retning. Billedbeskrivelse : Alleen er svært trafikkert, selv til å være på en søndag, men i midten en bred midtrabatt med gress og hvite markblomster. I bakgrunnen er alleen flankert av to tårn med kupler på toppen. Tårnene er lagdelte etter bryllupskakeprinsippet. (De som ikke er fornøyd med bildet får du heller klikke her.) Blokkene er bygd i en så kalt zuckerbäckerstil eller bløtkakestil. Og hva ellers er det å si? Fugene mellom de lyse mursteinene er mørke, blokkene er i flere sjatteringer av hvitt, har diverse ornamenter og i tillegg romerske (?) søylene. Det gir i det hele tatt et overveldende inntrykk. For de som vil ha enda flere bilder (og ja da, sikkert bedre) kan man klikke her.

Det som slo meg var hvor store grøntområder det er rundt de majestetiske blokkene. Og nå kan det jo passe å ile til med en saksopplysning; i følge denne utstillingen som vi så på Louisiana litt seinere under ferien er det 35.6% grønne områder i Berlin!

Så følger noen bilder hvor vi ser nærmere på vegetasjonen. En dominerende plante er ryllik og ellers noen lave planter som kan likne på kornaks. (Som jeg dessverre ikke kan gi noen nærmere redegjørelse for, jeg er da tross alt ikke botaniker!) Gresset er ikke høyere enn at man må regne med at det blir klippet med jevne mellomrom - men kanskje ikke så ofte? Det hele gir inntrykk av en sjarmerende forgjengelighet.







Men nå er det på tide å lure seg inn i bakgården!

Her med færre dekorasjoner på fasaden men med balkonger for de heldigste.

Et stort grøntområde (barnehage?) i bakgården.

Da vi kom til den majestetiske Strausberger Platz flankert av enda to "bryllupskaker" men noe mer firkanta enn tidligere omtalte Frankfurter Tor, svingte vi av til høyre i stedet for å gå videre til Alexanderplatz.

Vi kunne ha satt oss ned på Cafe Sibylle, omtalt i enhver turistguide

men vi fant oss heller en hyggelig nabobar (bildet litt grumsete men dette skyldes nok ikke øl-inntaket)

i nederste etasje i denne høyblokka. (Billedbeskrivelse : mitt reisefølge sitter ved et cafe-bord med to øl, den ene tilhører fotografen. Høyblokka er av mer moderne modell med ca 20 etasjer. For de ekstra øltørste i øverste etasje : får håpe at heisen virker) Et hyggelig sted som kan anbefales, ikke minst for dem som ikke tåler andre turister enn seg selv uten å komme nærmere inn på hvem jeg sikter til nå. Her tok vi oss en velfortjent øl for å hente oss inn etter det overveldende inntrykket av all Stalinarkitekturen og for å samle krefter til nye opplevelser. For vi hadde nemlig enda et mål for dagens utflukt! Fortsettelse følger!

mandag, juli 27, 2009

Turen til Vangede

Vi har flere ganger bodd på hotell i Gentofte , nær den idylliske Gentofte sø, men vi har aldri vært i Vangede som også ligger i Gentofte kommune og hvor Dan Turell (født 1946) vokste opp. På tide å få rettet opp denne unnlatelsessynden!

”Vangede var Gentoftes Vesterbro. Vangede var Gentoftes Harlem – Gentoftes eneste ”arbejderkvarter” kommunens dårligste skattedistrikt og det eneste valgsted i kommunen hvor kommunisterne fik stemmer”
skrev Dan Turell i boka Vangede billeder. ( 1975. Bearbeidet i 1977).

For å komme fra Gentofte til Vangede kan man for eksempel gå ned til Gentofte sø,


gå langs søen på Gentoftesiden, gå til høyre når du har nesa mot sjøen og pass deg for aggressive svaner,

gå av gangstien mot Ermelundsvei og oppover den noe trafikkerte Brogårdsvej. Du passerer under den enda mer trafikkerte Lyngbyvej men før det ser du de karakteristiske IKEA - flaggene på høyre side (som neppe var der på ”Onkel Dannys” tid) og før du veit ordet av det er du kommet til Vangede.

Du går over Vangede vej og så kommer du til Dan Turells plass ved enden av Vangede bygade.

Her skuer mitt reisefølge utover plassen

og her sitter undertegnede med et andektig ansiktsuttrykk ! Billedbeskrivelse : plassen har brostein, benker og er beplantet med blant annet blomkarse. Koselig og intim!

Så rusler vi nedover Vangede bygade til biblioteket. Dette skriver Dan Turell om biblioteket i Vangede :
”Og bibliotekaren i Vangede, den enste der var fast ved Vangede bibliotek (som var en treværelses lejlighed ved siden av Boghandelen og oven over Vangede koloniallager) – bibliotekaren i Vangede var en gråhåret ældre dame der brugte briller og så stram ud og altid liksom på forhånd var sur, som om det generede hende at man kom ind på hendes bibliotek...”
Dette må ha vært i slutten av 50 – åra / begynnelsen av 60 åra.

Men nå er det for lengst kommet et nytt bibliotek i Vangede, som også huser Dan Turell-samlinga. Og forhåpentlig med hyggeligere bibliotekarer. I det ene vinduet i biblioteket er det et stort bilde av Vangedes store sønn som hilser ned til oss med et vinglass i den ene hånden. Dessverre vises ikke bildet så godt på grunn av refleksen i vindusglassene, noe fotografen neppe kan lastes for. Kanskje ikke vinduene har vært pussa på en stund heller. Kommuneøkonomien er vel ikke bedre i Danmark enn andre steder.



Men uuups, jammen var det ikke FERIELUKNING på Vangede bibliotek med Dan Turell-samlinga akkurat da vi var der!


Litt slukøret spaserer vi videre til Mosegårdsvej 43 A hvor Dan bodde fra han var 9 år til han ”flytter hjemmefra på budcykel til Ordrupvej 112” noen år seinere. Men først går vi stien ned til Nymosen
"med den store plæne mellom mose og vej, et av de aller bedste steder for fodbold og slagsmål, og osse som regel det sted hvor spritterne sad og drak”


”Det var i Nymosen der var svaner og masser av ænder, alminnelige ænder og lappedykkere og blisgokker, og alle folk fodrede dem ustandselig med gemt brød fra bakeren. Og de små børn fik lov til at smide ut til dem og sé dem fare rundt og næbbes om brødstykkerne – et godt show, som man selv først ble taget med til som barn, og så senere tog andre børn med til som voksen”
Da vi var der var det nok av fugleliv mens ”spritterne” glimret med sitt fravær. Her står mitt reisefølge og setter seg inn i ordensreglene for ferdsel langs Nymosen. Legg også merke til svanen som gløtter opp over kanten og lurer på hva slags folk som er ute og går. "Å nei, ikke enda flere Turell-turister" tenker han kanskje.

Her er rekkehuset hvor familien Turell flyttet inn i i 1955, påfallende likt huset på fotografiet i boka Vangede billeder. Et typisk dansk rekkehus fra femtiåra kan man vel si.

Her er huset fra baksida, om den store hekken er anlagt for å forhindre innsyn fra Dan Turell-turister er usikkert. Det var i hvert fall ikke noe stor rush denne dagen.

Så gikk ferden mot Bakkegårdskolen hvor Dan var elev fra ”ca. 1955 til ca. 1963” . Før Dan flyttet til Vangede hadde han et godt forhold til skolen.
”De første klasser havde været et eventyr for mig. Det var over det hele en ny Verden der åbnede sig, sproget dansk, evnen til at læse, ja selv de Bibelske historier fik mig til at sanse horisonter og hemmeligheder som jeg hele tiden syntes jeg var på nippet til at forstå, det var altid lige før jeg syntes at fatte Verden, som når man svimmel stirrer ned fra et højt bjerg - og sø, alt for tit, forsvandt verden igen som såbebobler der blippede og man sad bare på sin flade ved en træpult med et tørt og kedeligt gult pennalhus. Men magien havde været der, og i de første skoleår svævede den der stadig afventende over alting: Der var altid noget nyt - undtagen naturligvis i regning. I regning har der aldrig været noget nyt for en 5-års unge der bare én gang har haft to slikkepinde og spist den ene og beregnet hvor stort lageret så var.”
Men slik var det ikke i Vangede:
”For mig var skoletiden et langt Helvede. Jeg siger ikke, det nødvendigvis behøver være sådan for alle, for flere af mine klassekammerater var det tilsyneladende helt anderledes”
Og akkurat på dette bildet KAN man jo ikke si at skolen ser direkte innbydende ut, den kan nesten minne om et fengsel.


Litt tynget av disse triste fakta om unge Turells skoledager i Vangede rusler vi ned Skolebakken igjen til den trafikkerte

Lyngbyvej hvor vi tok bussen til nye Skjællandske eventyr.

PS: Det går jo også an å ta S-banen ut til Vangede. Eller buss. (Nå er det vel egentlig ikke så mye annet å foreta seg i Vangede annet enn å tråkke i Dan Turells fotspor. På en annen side : som om ikke det var nok!)


PS 2 : Søndagen da vi skulle hjem igjen fant jeg et intervju i Politiken med den danske kunstneren (og vennen) Kenn André Stilling. Han holder på med en stor Dan Turell-skulptur som om et år er planlagt avduket på Vangede.

PS 3 : nei, selvfølgelig VISSTE jeg at Dan Turell-samlinga var stengt! Man hadde da gjort research. Man er da bibliotekar!


PS 4 : at Vangedes befolkning er stolte av sitt kjente bysbarn kan man også se av denne websida!