En reise i Norge, del 1

I begynnelsen av september tok vi for ørtende en gang den store Norgesreisen by bus. Første etappe går som vanlig til Vågå, hvor vi må hvile ut noen dager før vi setter oss på bussen igjen med kurs for Ørsta. Som om ikke det skulle være nok tok vi i år også turen videre innover landet. Dette kommer vi tilbake til. Men i dag: Oslo- Vågå, en tur som tar drøye 6 timer. Ikke for å skryte, men jeg synes virkelig jeg begynner å beherske fotograferingfravinduetifullfart - teknikken.

Her forlater vi Bussterminalen. Jammen har jeg ikke fått med både postgirobygget, Oslo Plaza og Oslogalleriet i all sin prakt. En fotograf må trekke raskere enn sin egen skygge!

Her Oslo S. Og så kan man jo hvis man gidder ergre seg over den dårlige korrespondansen mellom NSB og Norway Bus avdeling Fjord 1, eller over at det ikke går tog helt til Vågå og hvorfor er det ikke bygget flyplasser i øvre Gudbrandsdalen og nedre også for den delen, men disse samferdelsmessige fortredeligheter lar vi ligge nå.

Oslo viser seg ikke fra sin vakreste side i gråværet,

her tar vi farvel med blokkene på Karihaugen, Oslos utkant kan man kanskje si,

og forlater snart urbane strøk med kurs for mer landlige omgivelser.

Her litt våtmarker, åkre og enger,

og jammen dukker det ikke opp en Mac Donald midt på bøgda,

så litt åkre og enger igjen på de flate østlandsområder,

vi passerer Gardermoen

og her er brua over Minnesund.

Så litt bondeland - igjen-

og så kom vi til Mjøsbrua, hvor jeg - om jeg skal si det sjæl rekker å ta et ganske stemingsfullt bilde-



og her nok et bilde av Mjøsa i all sin velde, med regndråper på vindusruta. Et ganske trøttende vær, så

da vi nådde Lillehammer duppa jeg litt av. Det samme kan det faktisk være for resten av denne turen er dokumentert før. Riktig nok motsatt vei.

På Sinclair kro våkna jeg igjen, for der stoppet bussen for en rast. Her et maleri av Skottetoget som egentlig er et ganske stygt kapittel i norsk historie og ikke så ærefullt som sangen tilsier. Vi forsynte oss godt av buffeen og lot oss på ingen måte knuge av de dystre historiske begivenheter som fant sted for snart 400 år siden og som skal behørig feires til neste år. Skottene blir også invitert og får med all sansynlighet bedre behandling denne gangen. Kanskje vi skal avrunde denne historiske digresjonen med en ganske spenstig tolkning av Sinclairvisa. Noen av de eldre av oss husker kanskje en annen versjon fra vise og folkesangtida så hvorfor ikke spille denne også.

Og nå er det ikke lenge før vi er vel framme i Vågå uten at noen "bønder fra Vågå og Lesja og Lom med skarpe økser på nakken" setter noen hinder i veien.

Til slutt et oversiktsbilde av Vågås "brede bygd" tatt et par dager seinere. Her ser dere at veien deler seg, den venstre ble ferdig for noen år siden for å legge trafikken utenom Vågå sentrum, for å spare ca 2 minutter. For dem som kjører bil anbefaler jeg heller å ta den høyre veien gjennom sentrum

og ta livet med ro på en av uteserveringene.

Neste episode i serien En reise i Norge anno 2011 : Vågå - Ørsta.