Om å fotografere mennesker

... der slikt babbel hører hjemme. Min far – det vil jeg påstå – tok mange fine bilder i svart hvitt, sirlig ordnet i album og det kan jeg love dere folkens : jeg skal sloss på tørre never for å ... jaja la oss ikke foregripe!

Da min sønn ble født i 1984 kjøpte jeg meg et nytt kamera og tok haugevis med bilder. Han ble et rimelig gjennomfotografert barn før han mista nyhetens interesse som fotobjekt. I forbindelse med skriveleir 2 kjøpte jeg et digitalt kamera i god tid før begivenhetene for å øve meg. (Noen av bildene fra leiren ble riktig gode portretter, men jeg hadde mer problemer med gruppefotograferinga).

Da jeg begynte å fotografere digitalt ”eksperimenterte” jeg først med nærbilder, og etter hvert ble det større formater, landskapsbilder og annet. Og så eksperimenterer jeg en del med lys. (Ha ha ”eksperimentere” det høres jammen flott ut.) Noen har kritisert meg fordi det er få mennesker på bildene mine. (Da bortsett fra familie, kolleger og altså skriveleirdeltakere, god bless them) . Og her har jeg endelig hamret meg fram til poenget : det å ta bilder av mennesker.

1) jeg føler at det... nei giiid altså tenk jeg føøøøler at ... POKKER heller; det er vanskelig å unngå at menneskebilder blir private. EW hadde noen fantastiske portretter av samer, av russere, av munker etc. Jeg har mest ”vanlige” mennesker å forholde meg til. Ikke mye eksotisk rundt på mine kanter. (DÅRLIG unnskyldning, fru Frisvold!)

2) Det er en utfordring å fotografere mennesker uten at det bare blir ”private” bilder, å få dem interessante i seg selv hvis noen skjønner hva jeg mener. (Altså for de ”noen” som har giddet å lese så langt). DET var lettere for Maria Larson fordi fotografering var en sjeldenhet den gangen. Det var nærmest en begivenhet å bli fotografert, fotoobjektene måtte dessuten stå rolige på grunn av eksponeringa. Med andre ord : det blei en egen ”aura” rundt slike bilder.

3) Man må oppføre seg som folk og SPØRRE om det er greit å ta bilder. Jeg har spurt ved noen anledninger, her tre eksempler :

a) en familie jeg møtte på skitur. De sa ja takk men etter at jeg hadde sendt det til dem slettet jeg det fordi det selv om det ikke var noe dårlig bilde var det helt uinteressant for andre enn dem selv og bestemor og svigermor etc.

b) en gammel dame som satt i en gå/ sittestol og solet seg i påskesola. Hun minnet litt om en gammel kinesisk dikter. Hun ville ikke bli fotografert men vi fikk i hvert fall en hyggelig prat. (Det tror jeg nok kunne blitt noen bra bilder av. Sorry familien hennes!)

c) Juletreselgeren ved Voksen skole syntes at det var greit men da han spurte hva jeg skulle bruke bildet til sa jeg at jeg ikke skulle legge det ut på nettet. (Dum som jag var). Bildene ble ganske gode men jeg må jo holde det jeg lover.

4) Og – hvis jeg ikke kan legge ut bildene på billedbabbelet har jeg ikke mange muligheter til å vise dem fram. Og jeg ville dessuten ha følt meg litt dum hvis jeg spurte om jeg kunne legge dem ut men på en annen side synes jeg at jeg MÅ spørre.

5) Når det gjelder barn og unge blir saken enda mer komplisert, siden også foreldrene må gi tillatelse.

6) Så der står saken på en måte. Men jeg kan jo selvfølgelig fotografere for IPhoto – programmet mitt. Men hva er liksom vitsen?

7) Dessuten kreves det litt sosialt mot!

PS: nei, jeg mener IKKE at jeg er av samme nivå som for eksempel fr Wessel. Men hvis man bare skulle gjøre ting man var virkelig god på fikk i hvert fall ikke jeg gjort særlig mye. Til sammenlikning : jeg kan heller ikke imponere noen som langdistanseløper!

PS 2: om jeg absolutt MÅ legge ut bildene på bloggen? Om de har slik kvalitet at det ER noe å vise fram for all verden? Neppe. So what? Noe skal man jo faen meg bruke tida på. Se mer på TV kanskje? Tørke støv? Lage syltetøy?

Her et eksempel på et uvillig fotoobjekt, den ellers samarbeidsvillige Wenche Voksenbibliotekar hadde ikke helt dagen i dag! Da er sesongens luemote svært praktisk!