Et bilde på tampen

Før oktober ebber ut publiserer vi i dag dette bildet som ble tatt i går på vei til jobben. Bildet ble tatt med sola i øynene og det er Cort Adelers gate som bølger seg nedover mot sentrum. Ikke for å skryte men jeg er skikkelig fornøyd med hmmm ... skinnet i trikkeskinna og rundt de få personene som går på fortauet. Det ser bemerkelsesverdig stille ut i denne egentlig ganske trafikkerte gata.

Fremdeles er det litt blader igjen på trærne. Aller bakerst Akershus festning og Ekebergåsen.

PS: klikk på bildet så blir det større. 

Stygge andunger

På den siste joggeturen så jeg denne svanefamilien. Tre unger og foreldrene.

En installasjon

Dette er enda et bilde av skrivebordet mitt.

Billedbeskrivelse for blinde: på skrivebordet finner man en hodetelefon, et par briller, diverse ledninger, bøker, en kaffekopp, en fasttelefon, 2 binderspakker, 2 buttons, ett viskelær (fra nationalbiblioteket som er slik i (storm)vinden om dagen, i hvert fall ledelsen, diverse postit-lapper, en laptop, et ekstra tastatur og skjerm. Og en musematte. Og brev fra mammografiprogrammet. På skjermveggen bak 2 kalendere og noen formanende ord. Og sikkert diverse annet rask som jeg har glemt å ta med.

Hva fankern SKAL jeg gjøre! Rydde eller gi opp? Eller skal jeg kalle det en installasjon? Kunne det ha vært en installasjon i en annen kontekst. Hvis man for eksempel hadde lagt til ( eller fjerne) noe? En bok som hadde matchet mammografiinnkallingen?

Neppe: i morra MÅ jeg rydde!

Hus i Vågå

På grunn av en viss rettsak med et temmelig høyt støynivå viser vi i dag disse bildene slik at alle kan se for en vakker bygd Vågå er.

Hvis man kommer nordfra finner man denne stilige rasteplassen langs med Vågåvannet. Dessverre er riksveien lagt utenom bygda for å spare bilistene for et par minutter men jeg vil absolutt anbefale alle å kjøre gjennom og ikke som Peer Gynt gjorde med Bøygen.

Her den vakre Vågåkyrkja om sommeren

- og her  en skikkelig kald vinterdag i januar.

På varme dager kan man slå seg ned på uteserveringa ved Veistadhjørnet eller Bokhandelen. Ikke Haute Cuisine men absolutt brukbar mat. 

Et steinkast unna er Smedsmo gård. Her med sauer en kald vinterdag.

Fra Grevrusten; Ett av disse stedene som er bygget av blod, svette og - stein.

Og til slutt utsikt over bygda

sommer som

vinter.

PS: Klikk på bildene hvis du vil forstørre dem.

Et stykke Oslohistorie

I bakgården i Calmeyers gate 15 finnes en synagoge. Den var  i bruk fra 1921 til 1942.

Synagogen er blitt pusset opp og huser i dag Jødisk museum som jeg anbefaler alle å besøke.

Her er den gamle klagemuren, hvor det i dag er skilt med blant annet opplysninger om synagogens historie og om skjebnen til jødene som bodde i Calmeyers gate 15.

På dette skiltet står navnene til 19 jøder som ble tatt og sendt til konsentrasjonsleirene. Ingen kom tilbake. Barna gikk på Møllergata skole.

Der henger det en minnestein med navnene på veggen. "Ført til Tyskland 26/11 1942 og tilintetgjort".

Så de som kom for å hente jødene i Cameyers gate for å kjøre dem til Vippetangen først opp mot fasaden, eller løp de rett inn i bakgården?

Hevet de blikket opp mot veggen før de stormet opp trappa og dundret på dørene?

I dag er det flere steder i Oslo – som i Berlin og andre byer i Tyskland - satt opp snublesteiner  på fortauene foran hus der det bodde jøder som ble henrettet under andre verdenskrig. Dette er blitt kritisert av noen fordi man mener at man tråkker på navnene til de drepte. Jeg tror heller at de bidrar til at fotgjegerne stopper opp og tenker litt på det som skjedde den gangen.

I år er det 70 år siden deportasjonen av norske jødene fant sted.  I Norge kunne det ha vært gjort mye mer for å redde dem, for eksempel sammenliknet med vårt naboland Danmark.  Et skammelig kapittel i norsk historie.

Og så har man vært på Høstutstillingen igjen

- og som vanlig skjønte jeg ikke bæret. Eller sagt på en annen måte: kunstens veier er urannsakelige for en stakkars uopplyst innen kunstfaget.

Her et hebarium som forårsaket en del nostaligske kommentarer fra de litt eldre blant publikum. Idéen er god, skulle ønske jeg hadde funnet på det sjæl. Herbariumet inneholder i alt 80 planter, funnet på kunsterinnens vandring fra hjemmet til hennes atelier i en gate i Trondheim. Disse er samlet og tørket etter alle kunstens regler, slik også vi i vår generasjon måtte gjøre. Kunstverket heter Gjenstridig flora, siden dette er planter som har overlevd til tross for sprøyting, luking og asfaltering.

Siden bloggen har billedbeskrivelsesgaranti for blinde: her to små bord, på det ene et tørkle i gilde farger, på et andre en kvittering fra merkevarefirmaet Gucci. (Hvorvidt tørklet virkelig ER fra Gucci er litt vanskelig å si for oss uvitende også uti moter og trender, for undertegnede kunne det jo like gjerne ha vært kjøpt på Lindex.)

Her nærbilde av kvitteringen, og på det neste bildet

har undertegnedes følge hatt det litt moro. Her har han GANSKE diskret plassert enda en kvittering, nemlig fra spisestedet BACCUS ved siden av Gucci-kvittteringen!!! ( For de ekstra nysgjerrige: denne kvitteringen stammer fra fire eldre herrers restaurantbesøk foretatt tidligere denne uka. Som det skulle komme fram har Baccus hyggelige priser.)  Denne kvitteringen  har altså befunnet seg i en lommebok helt til den ved et temmelig spontant ( for ikke å si infantilt) innfall endte opp som kunstobjekt. Og dermed fikk kunstverket en ny dimensjon. Bør vel til slutt berolige sjokkerte lesere med at kvitteringen siden ble fjernet av bloggeren!)

Og dermed går jo tankene til kunstneren Marcel Duchamps klassiske pissoir, som forårsaket en del spetakkel da det skulle stilles ut på en utstilling i 1917. Den gangen var dette kunstverket en kommentar og kritikk til kunsten. Snart 100 år seinere skal det jo  mer til for å vekke oppsikt.

Nå skal jeg jo passe meg vel for å havne i fella "er dette kunst" alternativt "dette kunne jeg ha gjort selv" for det kunne jeg nok ikke. Her en installasjon bestående av et glass ( med melk?) på et hvitt bord. Installasjonen ble vist første gang i et galleri i London for ett år siden. Det går seks toglinjer over galleriet, og lyden som beveger glasset er lyden av togene overført direkte via internett. Kan jo ikke si annet enn at det er litt fiffig.

I 2. etasje fant vi en installasjon av deler av et piano,

og her et fotografi av de samme delene, funnet i bakgården i den japanske ambassaden.

Etter høstutstillinga skal pianodelene leveres tilbake til ambassaden. (Synd for den japanske ambassaden, som kanskje hadde håpt å bli kvitt dem en gang for alle.)

Her to staver i ulike materialer montert litt skeivt oppå hverandre. Og på toppen en caps. Er det enda en besøkende som har falt for fristelsen til å gjøre seg litt morsom på kunstens vegne? 

Og her er den omtalte veggen med rettstegninger av en viss person fra en viss rettsak. Regner med at det er flere enn meg som kunne tenkt seg noe annet på denne veggen

Det er ikke hvert år Odd Nerdrum er på høstutstillinga, så vi ønsker velkommen tilbake. (Og siden det nå er denne profilerte kunstneren det dreier seg om er han den eneste som blir omtalt ved fullt navn på denne bloggposten.  Billedbeskrivelse ( ja, jeg slipper vel ikke unna): to lettekledde menn, hvorav den ene skyter den andre med en pistol. Bang!

Så over til mine favoritter: 

Dette bildet ser  påfallende lik en fillerye, men hvis man

går nærmere innpå kommer det klart fram at det er malt. Lekkert!

Vi fortsetter med ORDENTLIGE tekstiler. Dette broderiet av en hage er utsnitt fra et fotografi.

De brukte materialene og fotografiet i sin helhet  i denne kofferten under kunstverket.

Og her et nærbilde.

Den heldige vinneren av Fru Frisvolds Favoritter fra Høstutstillinga 2012  ( den 125. i rekken) er disse broderiene på to slitte kjøkkenhåndklær. (Så her burde jeg kanskje ha notert tittel og navn på kunstner, sorry sorry, men dere kan ennå rekke det. Én uke igjen! ) Motivet er to gamle gårder. Tolkningen overlater jeg til hver enkelt.)

Og her er et nærbilde av det øverste.

Stinn av nye inntrykk gikk vi ut i det vakre høstværet, og ga vårt bidrag til en installasjon spontant igangsatt av publikum, nemlig å feste klisterlappene på en av løveskulpturene ved inngangspartiet.

Og så ruslet vi gjennom slottsparken til nærmeste kafé.

PS: (Jeg burde også ha nevnt kunstnernes navn, men siden det dessverre ble litt for stort inntak av diverse drikkevarer på en innvielsesfest i går (skal jeg da ALDRI lære!) gikk det litt i surr med det systematiske. For å si det slik, ingen nevnt, men heller ikke glemt. I hvert fall ikke før de blir ansett utrendy av kunsteliten og støtt ut i det ytterste mørke.

PS 2: hvis du klikker på bildene forstørres de. 

Rapport fra en søndagstur

For et par uker siden gikk søndagsturen til Stenersenmuseet hvor vi så en riktig fin utstilling. (Du har ennå litt tid på deg før den blir tatt ned. )

Da jeg skulle en tur på do kom jeg på at dette var døra til damedoen på gamle Club 7. Den gangen var fargene i rødt og sort og køen var lang.

Her er gangbrua vi måtte gå over for å komme ned i kjelleren.  Full av forventninger til hva aftenen kunne bringe. 

Men først måtte vi jo gjennom inngangsdøra, som har blitt litt mer fancy siden den gangen.  Ofte var det lange køer.

Noen ganger gikk køen langs hele gata og oppover denne trappa.

For eksempel da Bibliotek 7 arrangerte debatt da Bazarovs barn av Kaj Skagen kom ut i 1983. Det kom så mange at debatten måtte flyttes til den største salen. Det var da jeg oppdaget at den viktigste forutsetningen for å delta i en debatt ikke er å ha lest boka ( det var det bare Tove Nilsen som hadde gjort) men at man var edru. Det ble noe til debatt. Ingen nevnt ingen glemt.

Og her har jeg jammenmeg funnet igjen det gamle medlemskortet mitt!

Sound of silence

På den siste søndagsturen gikk vi forbi Soft galleri i Rådhusgata 20. Det er driftet av Norske tekstilkunstnere. I vinduet så vi en slags firkantet innstallasjon med bånd fra kassetter som hang ned fra taket.

Selv om mitt turfølge later som han prøver å lytte er musikken for lengst over.