Etter å ha sett de Zornske herligheter forlot vi Mora ( en alldeles utmerket by, men som det strengt tatt er nok å bruke en dag på) og satte kursen mot Falun. Og som enhver med et visst minimum av kjennskap til kunst skjønner nå var det Carl Larssons hjem i den vakre lille bygda Sundborn som var målet.
Jeg regner med at de fleste er like drit møkka lei Carl Larsson som meg, overeksponert som han er blitt. Uten at det av den grunn er noe gæernt med selve kunsten. Kan jo legge til at Zorn og Larsson var gode venner ( selv om jeg lurer på hva Zorn EGENTLIG mente om Larssons idylliserende bilder) og at familiene ofte besøkte hverandre. Zorn og Larsson hadde også noe av den samme bakgrunnen, begge kom fra enkle kår og begge giftet seg med koner fra overklassen.
Sundborn, here we come!
Dette bildet er tatt fra passasjersetet i Fru Landes Toyota. Legg merke til de vakre lupinene som pryder grøftekanten - eller vent litt - etter å ha reist først gjennom halve Gudbrandsdalen og nå altså også gjennom store deler av den svenske landsbygda - begynner selv jeg å bli noe betenkt over den økende spredningen av denne hageplanten. Hvis ikke noe drastisk gjøres kommer lupinene snart til å dominere all natur og kvele all annen vegetasjon.
Fru Lande holder alltid stø kurs mot hvert et reisemål, men for sikkerhets skyld viser også forstørrede Carl Larsson-bilder langs ruta at vi er på rett vei. Derfor er vi i den helt rette Carl Larsson-stemningen til vi ankommer det andre av årets kulturreises store mål.
Det finnes flere hus på Lilla Hyttnäs, som eiendommen også blir kalt. Her er den gamle stallen, nå kontor
og den tidligere brønnen ble overbygd med denne maleriske lysthusliknende bygningen for at ikke ungene skulle ramle nedi.
Og her er selve huset fra forsida
og baksida. Som det skulle komme fram, utvidet flere ganger.
Og nå er vi kommet til inngangen. Da familien flyttet inn var bare
de fire første barna født. Carl Larsson var svært glad i sine barn, noe denne fresken (?) tydelige demonstrerer. (Siden skulle det komme tre til.)
"War Välkommen kära du, Till Carl Larsson och hans Fru."
Som Zornfamilien var også Larssons svært gjestfrie. Også her var det fotoforbud, til glede i hvert fall for mine "medturister". Og egentlig for fotografen også, som da helt kunne vie seg til det den kunnskapsrike guiden kunne fortelle om denne meget originale familien. Og kanskje også denne bloggens lesere er glade til!
Karin var også kunstner - nok en kunstnerinne som lever i skyggen av sine berømte mann altså, og som måtte vie seg til hus og hjem. Men
Karin klarte å gjøre det beste av situasjonen, hun ble en habil brukskunstner og designer i art noveau-stilen. Hun utmerket seg spesielt som tekstilkunstner.
Før vi begir oss ut i den vakre hagen - som er Karins verk - bør jeg vel nevne at både Zorn og Larsson var opptatt av å ta igjen mangelfull skolegang, begge hjemmene var godt forsynt med bøker. Carl Larsson hadde for eksempel et leksikon ved siden av sin faste plass ved det store middagsbordet, slik at han kunne ha det for hånden under bordsamtalene.
Her er utsiden av vinduet
på dette kjente interiørbildet "Blomsterfönster" fra 1884.
Den hvite brua som sikkert mange kjenner igjen fra bildene, her er åen dessverre noe tørrlagt.
Flere hagebilder følger
og her poserer undertegnede andektig under en lindetre.
Guidene er som seg hør og bør kledd i kjoler designet av Karin. På den tida var de en befriende forandring til de ubekvemme kjolene kvinner måtte gå med den gangen, men neppe noe man ville ha gått med i dag. Som det skulle framgå, skikkelig praktisk for gravide. Noe Karin var så å si hele tida.
Jeg kan også anbefale den koselige kaféen like i nærheten, som serverte en alldeles prima bufée. Etter en herlig lunsj - hvor undertegnede alldeles usolidarisk også tillot å ta seg et generøst glass vin - var det den Larssonske familiegraven som var målet.
Inngangen til kirken - som er fra 1755 - har et umisskjennelig Carl Larsson-preg.
Og her et nærbilde av den treflisprydete veggen, som jeg lurer på må være typisk for landsdelen.
Til vår store tilfredshet var kirken åpen, og nå oppdaget vi til vår forbauselse at Carl Larsson faktisk har dekorert hele kirken.
Vel ute igjen begynner den desperate jakten etter graven. Ingen skilt og ingen å spørre!
For dem som lurer : det søylepyntede hvite huset i bakgrunnen er et gravkapell oppført i 1855. (Lite brukt i dag.)
Og endelig finner vi den Larssonske familiegraven, med den vakre sjøen Toftan i bakgrunnen. Karin overlevde mannen med 9 år.
Den siste hilsen fra Karin var "Han var en högtidsdag till menniska". Alt tyder på at det var mye kjærlighet mellom Carl og Karin, og at de forhåpentlig i hovedsak levde et lykkelig liv.
Og her hviler fruerne Frisvold og
Lande ut etter en begivenhetsrik dag på hver sin tjukkas prydet med solsikkemotiv designet av Karin. Begge var enige om at besøket var verdt den lange reisen. På egne vegne må Fru Frisvold si at hun fikk utvidet sin ånd betraktelig.
Så tar vi farvel med denne vakre og tradisjonsrike landsdelen for denne gang. Mens Fru Lande fyller sin kjære Toyota med bensin benytter Fru Frisvold anledningen til fotografere nok en dalahest.
PS: Om det stemmer at Carl Larsson var manisk depressiv? Som kontrast til idyllen i de kjente bildene? Det kan dere google dere fram til sjæl.
PS 2: Vi bodde i Falun som lå 13 km. unna. Man KAN også finne innkvartering i Sundborn, men
restauranttilbudet er ikke overveldende. Ellers må jeg legge til at Sundborn må være ett av de mest idylliske steder på denne jord.
