Vestland Vestland! (En reise i Norge del 2)

Etter å ha tilbrakt noen dager i den fagre Vågåbygda med besøk på Knut Hamsuns tre fødesteder som et mulig høydepunkt går turen vestover med mål for Ørsta. Igjen tar jeg kameraet fatt. Huj hvor det går!
Først passerer vi Sundbrua over Vågåvannet. (Nei, dette bildet er ikke tatt fra bussen. Man er da tross alt ikke akrobat!)

Her et stemningsfullt bilde av det vakre Vågåvannet,

og her av riksveien som i dag er i en atskillig bedre stand enn i min barndom, den gangen det gikk kyr og sauer langs veien og vi satt på melkerampa og noterte bilnumre og .... nok mimring! Etter en halvtime

nærmer vi oss nabobygda, Lom!

Fremdeles er undertegnede med reisefølge ved godt mot


og ser framover mot nok en bussreise over Strynefjellet og andre herligheter!


Her fra bussholdeplassen i Lom, hvor vi gjør en rask stopp

før vi forlater turistbygda. Vi skimter også den berømte stavkirka som er vel verdt et besøk. På kikegården kan spesielt interesserte finne graven til dikteren Tor Jonsson som led under bygdefolkets trangsynthet og ellers hadde et vanskelig liv før han til slutt tok livet av seg .
Ferden går deretter gjennom den vakre Skjåkbygda, hvor jeg også tilbrakte flere sommerferier i barndommen,



og videre oppover øvre Ottadalen.

Her en forfallen låve. Nok en trist dokumentasjon over den norske landbrukspolitikken. Vil vi ha kulturlandskap og kortreist mat eller ikke?

Nå går ferden gjennom (enda) mer grissgrente strøk



og før vi veit ordet av det ser vi Dønfoss Camping (sikkert verdt et besøk!) som fotografen rekker å knipse før vi raser videre

forbi fjell og ur (herregud så mye stein det er i dette landet!)

og enda flere vassdrag

og nå nærmer vi oss endelig

Strynefjell hvor vi ser setere

og atter setere. Som det står i sangen "å jeg vet en seter med så mange gjeter" men som kjent: geiter og annet krøtter som beiter oppe på fjellet og går i veien for bilistene og tigger tobakk (geitene altså) er det dessverre ikke så mye av lengre.

Vi fortsetter over høyfjellet

forbi spektakulære fjellandskap

og vips! har vi kommet fram til den første tunnelen!

Puuuuh! Ute igjen!

Men så kommer det fordundre meg en tunnel til!



Endelig gjennom men ikke lenge etter

kjører vi gjennom nok en tunnel, heldigvis den siste på ruta. For å si det med Wenche Myhre: Det finns et lys i den mørke tunnelen. (Takk til Rockheim som gir meg mulighet til å gi en liten smakebit av denne optimiske slagerklassikeren)

Da bærer det nedover, og

som det skulle gå fram av disse bildene er det temmelig bratt

og mens bussjåføren med rutinert hånd manøvrerer nedover dalen kan vi jo høre litt Down in the Valley med Solomon Burke selv om sangen strengt tatt ikke handler om bussturer til Vestlandet.

Endelig nede!

Sorry sorry, det har vært skandaløst få bilder av dyr i denne billedreportasjen, på tide å gjøre noe med det. Om dette er typiske vestlandskyr kan jeg dessverre ikke svare på.

Her er det derimot typisk vestlandsnatur, fjord og fjell og alt tilhørende.

Snart ankommer vi rutebilholdeplassen i Stryn hvor vi skal ta en kort pause. Jeg benytter anledningen til å fotografere Stryn bibliotek - siden biblioteket var stengt for dagen - fra utsida .

Først en plakat av Henrik Wergeland, som i ensom majestet dominerer den ene vindusrekka. 3 år etter at alle andre bibliotek har gjort seg ferdige med 200-årsjubileet for Wergelands fødsel gjør altså Stryn folkebibliotek fremdeles sitt for at denne store forfatteren ikke skal gå i glemmeboka!

På den andre sida av bygningen finner vi Biblioteksentralens kjente og kjære barnebokfigurer. Her ser vi Karlson på taket, Pippi og.... enda en Karlson på taket - figur, "en mann i sin beste alder"!

Her et bilde som avslører at de bibliotekansatte på Stryn ikke har grønnere fingre enn resten av standen. Så er det da også kulturformidling vi driver med og ikke gartnervirksomhet! Men så går bussen videre

forbi det vakre Hornindalsvatnet (hvis jeg ikke tar helt feil),

men trass i vakker og spektakulær vestlandsnatur begynner

jeg nå å bli MEKTIG lei, siden vi har vært on the road i over tre timer!

Men humøret letter jo litt når vi en halvtime seinere kjører vi innom vi den vakre bygda Eid, også kjent for sin opera

hvor vi stopper for å bytte buss. Jeg rekker å fotografere Eidgata

og en statue av bygdas store sønn Alfred Maurstad, før

vi setter oss på bussen mot Sunnmøre.

Jeg tar nok et bilde av bebyggelsen på Eid, her riktig så dekorativt omkranset av traktoregg

så gjennom vill natur

forbi Bjørkedalsvatnet (nok en gang med forbehold at jeg tar feil for jammen er det mange vatn i dette landet, det kan jo gå helt rundt for en stakkar) men hvorom allting er så

stopper bussen på Folkestad, hvor vi venter på ferga som skal ta oss over til Volda. Nå gleder vi oss skikkelig til å ta oss kaffi ( som dei kallar det på desse kantar) og sjølvsagt ... svele. Dette bakverket ble udødeliggjort av kalenderserien Julefergå som gikk på TV2 for dessverre altfor mange år siden.

Men i motsetning til på "Julefergå" var det heller stille i kafeen denne kvelden. Men-

like før vi bryter sammen i krampegråt oppdager vi at fergeselskapet selger sveler ( for dei som måtte lure- med geitost) til selvbetjening for 10 kroner - ca halv pris av den ordinære - noe som må glede enhver sunnmøring!

Vi nærmer oss Volda

og her et portett av en sunnmøring som vender hjem. Eller for å si det med Ivar Aasen

"Daa kom det Mod i Gutarne, som saag sin Fødestad. Ja dei gode gamle Nutarne dei gjera Hugen glad."

Så er det bare en kort bussrute igjen før vi drøye 7 timer etter avreise ser

den omtalte "fødestad" med "dei gode gamle nutane" lyse over fjorden. Ivar Aasen: here we come!

Kanskje vi kan avslutte reportasjen med et bilde av Ørsta i dagslys!

Neste episode i serien En reise i Norge anno 2011 (med forbehold at jeg gidder mer) : Ørsta- Rindal.

En reise i Norge, del 1

I begynnelsen av september tok vi for ørtende en gang den store Norgesreisen by bus. Første etappe går som vanlig til Vågå, hvor vi må hvile ut noen dager før vi setter oss på bussen igjen med kurs for Ørsta. Som om ikke det skulle være nok tok vi i år også turen videre innover landet. Dette kommer vi tilbake til. Men i dag: Oslo- Vågå, en tur som tar drøye 6 timer. Ikke for å skryte, men jeg synes virkelig jeg begynner å beherske fotograferingfravinduetifullfart - teknikken.

Her forlater vi Bussterminalen. Jammen har jeg ikke fått med både postgirobygget, Oslo Plaza og Oslogalleriet i all sin prakt. En fotograf må trekke raskere enn sin egen skygge!

Her Oslo S. Og så kan man jo hvis man gidder ergre seg over den dårlige korrespondansen mellom NSB og Norway Bus avdeling Fjord 1, eller over at det ikke går tog helt til Vågå og hvorfor er det ikke bygget flyplasser i øvre Gudbrandsdalen og nedre også for den delen, men disse samferdelsmessige fortredeligheter lar vi ligge nå.

Oslo viser seg ikke fra sin vakreste side i gråværet,

her tar vi farvel med blokkene på Karihaugen, Oslos utkant kan man kanskje si,

og forlater snart urbane strøk med kurs for mer landlige omgivelser.

Her litt våtmarker, åkre og enger,

og jammen dukker det ikke opp en Mac Donald midt på bøgda,

så litt åkre og enger igjen på de flate østlandsområder,

vi passerer Gardermoen

og her er brua over Minnesund.

Så litt bondeland - igjen-

og så kom vi til Mjøsbrua, hvor jeg - om jeg skal si det sjæl rekker å ta et ganske stemingsfullt bilde-



og her nok et bilde av Mjøsa i all sin velde, med regndråper på vindusruta. Et ganske trøttende vær, så

da vi nådde Lillehammer duppa jeg litt av. Det samme kan det faktisk være for resten av denne turen er dokumentert før. Riktig nok motsatt vei.

På Sinclair kro våkna jeg igjen, for der stoppet bussen for en rast. Her et maleri av Skottetoget som egentlig er et ganske stygt kapittel i norsk historie og ikke så ærefullt som sangen tilsier. Vi forsynte oss godt av buffeen og lot oss på ingen måte knuge av de dystre historiske begivenheter som fant sted for snart 400 år siden og som skal behørig feires til neste år. Skottene blir også invitert og får med all sansynlighet bedre behandling denne gangen. Kanskje vi skal avrunde denne historiske digresjonen med en ganske spenstig tolkning av Sinclairvisa. Noen av de eldre av oss husker kanskje en annen versjon fra vise og folkesangtida så hvorfor ikke spille denne også.

Og nå er det ikke lenge før vi er vel framme i Vågå uten at noen "bønder fra Vågå og Lesja og Lom med skarpe økser på nakken" setter noen hinder i veien.

Til slutt et oversiktsbilde av Vågås "brede bygd" tatt et par dager seinere. Her ser dere at veien deler seg, den venstre ble ferdig for noen år siden for å legge trafikken utenom Vågå sentrum, for å spare ca 2 minutter. For dem som kjører bil anbefaler jeg heller å ta den høyre veien gjennom sentrum

og ta livet med ro på en av uteserveringene.

Neste episode i serien En reise i Norge anno 2011 : Vågå - Ørsta.

Siste på graffitifronten

Også med "Pi 3.14" har det skjedd noe på den lokale graffitiveggen

Pi-tegnene er blitt prydet med

border og

indiske(?) ansikter - og en kamel

Hva fluesopp og to kjøttbein i kors har med Pi å gjøre er ikke lett å si. Kanskje graffitikunstneren har et anstrengt forhold til geometrien.

Akkurat som Vincents fugler har også Pi forflyttet seg et stykke.