Hugget i stein (Reisebrev 2)

På sommerens Vågå-reise fikk jeg en positiv overraskelse.

Da jeg rusla gjennom Vågåmo ( for ørtende gang i mitt liv) fant jeg en mur hvor det var hugget inn et dikt av Ragnvald Skrede, som faktisk ble født i denne bygda i for snart 100 år siden.

Såg du ein einsleg blome
som duva i solbris mild
langt oppi fjell der ingen
ventar at liv er til.
Slik kan ein stundom finne
tankar som blyge bur
bortgløymde djupast inne
der som ein minst det trur.

 Det er også laget en fin liten plass hvor man kan sitte og grunne over disse kloke ord.

Men - ikke nok med  det : mellom kirka og kommunehuset åpenbarer seg enda et dikt! 

- gjev du  meiningsløysa meining
og formløysa form
då har du tenkt ein tanke
då har du stilt ein storm.

Etterpå kan man jo ta seg en kaffe på Veistadhjørnet som skimtes i bakgrunnen, og kanskje tenke litt på denne dikterens triste skjebne og hvordan han ble behandlet av sine sambygdinger. Dette begynner å bli noen år siden. Vågværingene skal ha kred for denne fine gesten og for å ha gitt Skrede den oppreisning han fortjener.