Vi hadde også en biltur hit tidlig i sommer, men jeg fikk ikke tatt så mange bilder da, siden sjåføren ikke kunne komme seg fort nok derifra!
Her er hybelhuset der jeg bodde, og det ble kalt H11 den gangen. (Det nærmeste vinduet var "mitt"). Huset skal være bygget av pasienter i 1950 - åra(?) , og det kan man jo si hva man vil om, men antakelig var det mer meningsfullt enn å lage festhatter av papir. Ingen skal noen gang få meg til å kjøpe festhatter!
Så et bilde av en typisk
pleiemedhjelper anno 1974 (gjett hvem) på hybelen. Legg merke
til det nyinnkjøpte stereoanlegget. (I motsetning til mange andre
droppet denne pleiemedhjelperen det obligatoriske
konversajonsleksikonet.)
Jeg kan fredeles huske at jeg hasta forbi om morgenen mens beina gikk som noen trommestikker for å unngå å komme for seint til rapporten. Bare tanken på de blikkene jeg fikk hvis jeg kom etter at søster K. hadde lukket døra til vaktrommet på slaget kl 7.30!!
PS: Ser nå at jeg kunne tatt bedre bilder, flere nærbilder etc, men ville ikke trekke flere veksler på reisefølgets tålmodighet. Det samme kan det nå også være. Neppe verdt bryderiet å komme tilbake for.
PS 2: Er det for resten noen som har den minste peiling på hva disse lokalene brukes til nå?
http://www.budstikka.no/sec_nyheter/article160515.ece
SvarSlettSer artikkelen er snart to år gammel. Det HAR allerede skjedd? Egentlig hadde kanskje det beste vært å rive ned hele dritten! Mange triste skjebner i veggene, og trenger man monumenter over alt mulig trist og leit?
SvarSlettDet sto noe i lördagens budstikka ogsà, fikk ikke lest det...
SvarSlettDenne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettOLA & MOROPILLENE 🥳
SvarSlettI disse dager er det jammen 50 år siden jeg gjestet en av våre ærverdige psykiatriske institusjoner, Dikemark. Det må sjølsagt markeres. Året var 1973, måneden september. Dette er ment som en "teaser". Fortellinga fortsetter, mer kommer. Følg med!
1
Overlegen var oppstemt. Blomsterbuketten lå klar på bordet i dagligstua. Denne vårmorgenen skulle han holde en tale, en viktig en. Ikke for lang, og to the point: Vi vet hva vi driver med, det er derfor vi oppnår resultater å skrive hjem om, her på avdeling Bjerget, Dikemark psykiatriske sykehus, Asker, Norge.
"I dag skal Erik forlate oss," sa overlegen. "Han har vært hos oss et år, og nå er han rusfri. Nå har han selve livet foran seg, ung som han er. Han er et eksempel for oss alle: Det nytter!"
Erik smilte fra øre til øre. Han hadde nettopp satt seg et skudd morfin på toalettet og sto, nesten, helt rett i ryggen.
Og så fikk Erik blomsterbuketten, og alle klappet, både pasienter og personale. Vi pasienter visste riktignok åssen det hele hang sammen, i virkeligheten, virkeligheten hadde vi god kontakt med, vi pasienter.
Men vi sladra ikke.
Ola Bog,
søndag 17. september 2023